- Det er sår som aldri gror

- Jeg husker jeg tenkte at «her kan jeg aldri sette mine ben igjen». Davy Wathne er gjest i denne ukens jubileumsportrett.

Davy Wathne har gjennom TV-ruta som reporter, sportsanker og programleder for TV 2 gjort seg til en rikskjent fotballmann. Men veien fra den amerikanske østkysten som spedbarn og til rappkjeftet programleder på TV var ikke gitt på forhånd for David Frank Huey Wathne.

- Jeg er egentlig lærer med norsk, historie og latin som fag. Mens så begynte jeg som frilanser i Bergens Tidendes sportsredaksjon i studietiden. Etter jeg var ferdig utdannet adjunkt fikk jeg tilbud om lærerjobb på Voss gymnas, men da hadde akkurat Os rykket opp, slik at både Os og Brann var i toppdivisjonen i 1975. Da utvidet BT sportsredaksjonen med en ekstra medarbeider. Så da fikk jeg den jobben med lektorlønn, og bestemte meg for å være der noen år før jeg begynte i skoleverket.

Annonse:


Vi har så vidt rukket å sette oss ned i hjørnet på den fredfulle restauranten Theatro ved Torgalmenningen i Bergen, før ordene begynner å fosse ut av TV-profilen. Det er ikke vanskelig å fatte dog, all den tid han tross alt er betalt for å snakke på fjernsyn.

- «Det gikk bra det», var de kjappe ordene RBK.nos utsendte ble møtt med i det vi utvekslet håndtrykk. Med klar henvisning til gårsdagens kamp på «Stadion».

For som de fleste vet, lever og ånder Davy Wathne for Brann. «Bergens stolthet» måtte imidlertid nøye seg med null poeng fra Rosenborgs besøk, etter at to mål fra Nicklas Bendtner og et fra Milan Jevtovic sikret en sterk 0-3-seier for trønderne. Wathne bedyrer at skuffelsen nå har lagt seg, og at dette intervjuet ikke vil bli gjort i affekt. Faktisk, så beundrer han hva Rosenborg og trøndere generelt får til på idrettsarenaen.

- Dere trøndere misunner oss kanskje noe av det vi har her, mens vi er imponerte over målrettetheten og måten dere får frem ikke bare fotballspillere, men dere skaper jo Olympia-mestere på skøyter, på ski og i friidrett. Det er noe med den trønderske innstillingen og tilnærmingen til livets utfordringer som er forbilledlig og imponerende, og som er helt annerledes fra oss bergensere. Vi liker jo bedre å feste og se på, enn å slite oss gjennom hverdagen selv. Men på en annen side så har vi noen felles kvaliteter og verdier som gjør at vi kommuniserer veldig greit, føler jeg.

- Når det er sagt derimot, så skjønner jeg jo at Kjernen syns jeg er verdens største idiot. Jeg tror imidlertid at i all denne buingen og all denne forakten, så ligger det også en kjærlighet og respekt. Vi er på en måte smittet av den samme sykdommen alle sammen. Det er jo kjærligheten til fotballen som binder oss sammen og som gjør at vi gidder å ha noe med hverandre å gjøre, sier han.

AH205762
Davy hyller den trønderske evnen til å dyrke frem toppidrettsutøvere. Her i passiar med Mini Jakobsen.

I 2006 ble Wathne selv hyllet av sine egne for den bergenseren han er. Bergensavisens lesere kåret han nemlig til «Årets Bergenser», en kåring han selv skjønte lite av.

- Det var veldig rart. De andre som er blitt kåret er jo i mange tilfeller veldig flotte personligheter. Det er mennesker som står for noe, har utrettet noe og bidratt med noe. Det har jo ikke jeg.

- I 2006 valgte bergenserne en sånn gjennomsnittsrepresentant, «en enkel, jordnær «kjuagutt» fra Bergen. Vi løfter en av våre likemenn frem og hyller han». Sånn tolket jeg det. Jeg tenker at jeg kanskje står for noe fellesbergensk. Jeg sier det som bergensere flest sier og tenker, jeg kjenner gruppen min, jeg kjenner flokken min, og er en eksponent for det erkebergenske. For jeg har jo ikke utrettet noe stort eller viktig, noe edelt eller noe flott. Men jeg har kanskje symbolisert en bergensk væremåte som folk synes er ålreit.

«..og Brann har vært i Trondheim»


Om kåringen av Årets Bergenser var en hyggelig opplevelse for Wathne, kan man nok trygt si at han husker en hendelse som skjedde ti år tidligere i Trondheim som ganske mye verre. Davy erkjenner glatt at 10-0-tapet for Rosenborg i 1996 og nesten like ille 9-0 to år tidligere fremdeles gjør vondt.

- Å tape 0-9 er en opplevelse så skammelig og forbundet med så mye ydmykelse. Jeg husker jeg tenkte at «her kan jeg aldri sette mine ben igjen», for jeg kommenterte den 9-0-kampen. Det verste var at jeg hadde jo spilt på 0-5 og 0-6, og tenkte at her lå jeg godt an til å vinne penger, for det var ganske høy odds på så store sifre. Men så fortsatte bare målene å renne inn. Det var uvirkelig, altså. Det tror jeg er sår som aldri gror, forteller han innbitt, og fortsetter nesten på innpust.

Det verste var at jeg hadde jo spilt på 0-5 og 0-6, og tenkte at her lå jeg godt an til å vinne penger. Men så fortsatte bare målene å renne inn.

— Davy Wathne


- De to kampene var jo ren utdriting. En måte å bli hånet på som er vanskelig å fordøye. Etter 10-0 i 1996 tok Pål T. Jørgensen frem en sånn kuleramme på direkten og ga meg i overgangen fra Nyhetene til Sporten, og så sa han «..og Brann har vært i Trondheim».

- Jeg hadde faktisk en kamerat som lå døende full av kreft på Haukeland. Han sa; «tenk å komme hjem til Bergen med 0-10» - og så døde han. Det var det siste han sa!

_AN58353
Davy hadde tunge dager på jobb da Brann gjestet Lerkendal i 1994 og 1996. Her noen år senere på jobb med Daniel Nannskog.

- Brann har i «alle» år vært i Eliteserien, men har opplevd veldig lite suksess. Hva tror du det skyldes at man har mislyktes i å skape et stabilt topplag i Bergen?

- Mangel på kompetanse, kultur, identitet, mangel på faste mønstre og filosofi. En måte å drive klubben på, arbeide på sportslig. En klar samlende tanke om «sånn gjør vi det i Brann».

- I Bergen lytter de til alle mulige og lar seg påvirke av presse, tidligere spillere, gamle medlemmer, næringslivet, sponsorer og supportergrupper. De mangler selvtillit og trygg identitet. Det er så lite trygg målrettet, solid og kompetent jobbing. Det er problemet. Og det henger sammen med det bergenske lynnet og mentalitet. Vi er ikke hardtarbeidende og målrettede. Vi er 17. mai-mennesker. Vi elsker Melodi Grand Prix og Sykkel-VM. Men å jobbe målrettet for å ha råd til å betale for festen, det er ikke helt vår greie, sukker han.

- Større enn dette blir det ikke


- Du har jo etter hvert fått milelang fartstid i TV 2. Er det noen begivenheter som du personlig synes har vært ekstra spesielle å dekke?

- Jeg har hatt noen øyeblikk som emosjonelt var veldig sterke. Ting som på en måte utfordret meg som privatperson, når jeg egentlig skulle vært fagmenneske. De øyeblikkene husker jeg veldig godt, og et av de største var da Brann møtte Liverpool i kvartfinalen i cupvinnercupen i 1997.

- Da jeg sto på Anfield og ønsket velkommen, da John Barnes og Claus Eftevaag kom opp av den spillertunnelen som alle har hørt om, og alle vet at de tar på «This is Anfield»-skiltet. Men når du står der på indre bane, som jeg av en eller annen grunn fikk lov til å gjøre, og 45 000 tilskuere synger «You’ll Never Walk Alone, og du ser at ditt lag – det laget som du har sett tape for Nessegutten, Sagene, Fyllingen og alle det er mulig å tape for, komme ut for å spille en kvartfinale i Europa - større enn dette blir det ikke, tenkte jeg.

- Det var et øyeblikk hvor jeg skulle ønske velkommen og så klarte jeg ikke å snakke, jeg begynte å grine. For det var et sånt vanvittig øyeblikk. Det var en helt enorm opplevelse.

BPI_PG_Liverpool_v_FC_Augsburg_51.3515111
- Jeg klarte ikke snakke, jeg begynte å grine, sier Davy om opplevelsen han hadde da Brann spilte på Anfield i 1997.

Jobber bare med sport


Det er øyeblikk som dette som gjør at Davy ikke har noe problem med å si at han elsker jobben sin. Men selv drømmejobben kommer med baksider. En av dem er kjendisstatusen, mener han. En annen er det å måtte forsvare det han holder på med ovenfor andre.

- Gamle studiekamerater kan for eksempel si «jobber du bare med sport?», som om det var noe litt mindreverdig. Kulturjournalister, næringslivsjournalister, politiske journalister, til og med krimjournalister er mer ansett enn sportsjournalister. Sportsjournalister er liksom en naiv heiagjeng som løper i «ræven» på stjernene. Så du må liksom forsvare at du har brukt livet ditt på det.

- Jeg mener fotball er læring. Når jeg holder foredrag ute i klubber rundt omkring i landet så sier jeg; «om dere ikke frembringer en eneste Eliteseriespiller, Premier League-stjerne eller landslagsspiller, så har dere i hvert fall bidratt til at masse barn og unge har blitt gagns mennesker». De har lært seg å respektere fellesskap, å tolerere, å forholde seg til avtaler, å unne andre suksess. De har lært å ikke være hovmodig og nedlatende ovenfor de man slår, og unne andre suksess, og kanskje det viktigste i livet – å ikke resignere. For livet gir oss mange trøkker. Det å vite at hvis du står på og jobber hardt så kan du reise deg igjen, det er en ny mulighet der fremme et sted. Det er så viktige lærdommer for karakterformingen, det å lære å stole på andre og lære de andre å stole på deg.

- Det er det jeg forsvarer disposisjonen i livet mitt med, sier Wathne.

Sportsjournalister er liksom en naiv heiagjeng som løper i «ræven» på stjernene.

— Davy Wathne

Den nifse bevisstgjøringen

I mai tok Davy selv grep for å bli 100 prosent del av det samfunnet med de verdiene han selv har lært å elske. Byttet fra blått til rødt pass lå forankret i flere ting, men det var spesielt én ting som utløste handling hos Wathne. Det amerikanske presidentvalget.

- At det finnes en forstokket fyr som Donald Trump, som ikke har respekt for amerikanske politiske tradisjoner eller institusjoner, det kan jeg forstå. Men at 60-100 millioner stemmer på han, det sjokkerer meg. Da tenkte jeg «den flokken tilhører ikke jeg. Det folkeferdet skjønner jeg ingenting av. Jeg er ikke en av de». Det at han ble presidentkandidat, at det republikanske partiet kunne gå inn for han å tenke at han kan vinne – det var sjokkerende og opprørende. Når da det amerikanske folket i et så stort tall kan gi han en støtte og si at han er egnet til å lede verdens mektigste nasjon, det var nifst og en bevisstgjøring for meg.

11071894
Denne mannen fikk Davy Wathne til å bytte nasjonalitet.

Med nytt norsk statsborgerskap i boks, fikk han stemme ved et stortingsvalg for første gang denne høsten. Det ble et sterkt øyeblikk for bergenseren, som avla stemmen med TV2s eget «God Morgen Norge» på slep.

- Det ble veldig en annerledes og en mer emosjonell opplevelse enn jeg hadde trodd. Dette handlet jo om tilblivelsen min, om oppveksten min og valgene jeg har måttet gjøre underveis. Det var en veldig sterk symbolhandling å få stemme, så det kom veldig masse sterke følelser veltende på meg. Da jeg da attpåtil var eksponert på «God Morgen Norge» så ble det jo ekstra følelsesladd.

- Det var igjen et sånt øyeblikk der du mistet litt av den kontrollen og profesjonaliteten som en TV-rutinert mann burde ha. Litt pinlig, men samtidig slik jeg er.

- Er det ikke bare menneskelig å slippe taket litt noen ganger?

- Jo, jo. Men du skulle jo ønske at du var litt proffere og mer avslappet, og at du kunne formidle noe på en uanfektet måte, og ikke stå der som en sippete tulling og miste formuleringsevnen og kontrollen, ler han.

- Kåre er en «kjuagutt»


Noen som derimot slipper taket lettere, er unge norske fotballtalenter. En utvikling sportsankeret ikke har allverdens til overs for.

- Folk er ikke i klubber som Rosenborg til de er fullmodne fotballspillere lenger. Typer som Markus Henriksen og Mushaga Bakenga reiser ut mye tidligere nå. Valon Berisha forlater Viking. De spiller heller midt på treet i Nederland enn å vinne the double med Rosenborg. Det er for meg et lite tankekors. At det er gøyere for Svensson å spille i Alkmaar enn det er å vinne med Rosenborg. Det skjønner jeg ikke.

- For meg er ikke penger så viktig. Du kan ikke spise mer enn én middag, og du kan ikke fylle tanken mer enn full.

- Noen vil ha det til at du ofte stilte opp i slips som matchet motstanderlaget når du skulle dekke Rosenborg-kamper på Lerkendal før. Stemmer det?

Davy bryter ut i en lang karakteristisk latter.

- Det må ha vært helt tilfeldig. Det er godt sett.

- Ikke noe bevisst der i det hele tatt?

- Jo, selvfølgelig har det vært bevisst, kommer det til slutt fra han lavmælt. – Men jeg hadde sikkert vært veldig undrende om noen hadde spurt. Hvis du kan klare å erte noen på en godlynt måte, må det være lov synes jeg.

For meg er ikke penger så viktig. Du kan ikke spise mer enn én middag, og du kan ikke fylle tanken mer enn full.

— Davy Wathne


- Hva med kaken du fikk trykt i trynet av Kåre i fjor da, skriver man den av som yrkesrisiko?

- Jeg har alltid betraktet Kåre som en «kjuagutt», en med glimt i øyet. Det er det flotteste du kan si om en i Bergen. Mye av det som har ført til oppblomstringen med RBK nå er jo nettopp at han kom tilbake med sin form, sin tone og sin humor. At han gjør det, og skuffer, ja nesten skremmer sin datter ved å behandle meg sånn, det syns jeg er innafor.

- Dessuten, så unner jeg trønderne de stikkene de kan få gi, jeg. Jeg sitter jo der og har mulighet til å pirke i Kjernen hele tiden. Jeg får alltid siste ordet, jeg får jo beskjed på øret når det er reklame, så jeg kan avbryte Mini for å si at det er reklame. At de bruker anledningen når jeg er på Lerkendal og de feirer gull, det unner jeg de faktisk. Men det er jo ubeleilig. Du har jo ikke med deg klesskift, så det lukter jo sur melk av jakke, skjorte og slips etterpå.

AH5_7515
Davy har sansen for kjuagutten Kåre Ingebrigtsen selv etter bløtkake-episoden i fjor.

- Det sier alt om Rosenborg


Hans beundring for klubben som nettopp har sikret sitt 25. seriegull kommer likevel godt til syne, når vi ber han sette ord på sitt forhold til RBK i dag.

- Jeg syns jo Rosenborg på mange måter er en mønsterklubb, men det er jo ikke sånn at andre klubber kan kopiere og overta rollen. De er unike, de hevet seg til et nivå norsk fotball aldri vil komme seg til igjen. Det er jo helt eventyrlig det de fikk til ute i Europa. Bare det at du har nerven til å spørre Nicklas Bendtner sier alt om Rosenborg.

- Jeg snakket med Borek Dockal i Tsjekkia ifjor. Han sa at årene i Trondheim glemmer jeg aldri, de var fantastiske. Det Rosenborg drev med på 90-tallet og det de ga oss av opplevelser, det er det bare å bøye seg i støvet over. Jeg tror alle er nesegrus i vår beundring over Rosenborg, både i Bergen og resten av fotball-Norge.

- Har du et minne med RBK som du husker spesielt godt?

- Det har vært mest skuffelser og tilbakeslag for oss, egentlig. Men cupfinalen i 1972 var jeg jo på. Det var jævlig kaldt, og en kamerat av meg hadde «Knus småbylaget» på en plakat. Så hoppet Kniksen over ballen og Osland scoret 1-0. Det var bortimot siste gang vi jublet over en viktig triumf over Rosenborg. Det sier vel alt, ler han.

Portrettserien Rosenborg 100 år

  • Rosenborg Ballklub fyller 100 år. Gjennom året 2017 vil dette markeres på flere måter. Et av tiltakene er en portrettserie som vil publiseres på RBK.no utover våren, sommeren og høsten, hvor publikum vil møte forskjellige mennesker som åpner opp om sin interesse, lidenskap eller tilknytning til Rosenborg.

  • Til en slik serie som skal feire Rosenborgs eksistens gjennom hundre år, finnes det et uendelig utvalg av personer, både kjente og mindre kjente, unge og gamle. Vi har landet på et knippe personer som vi mener representerer et mangfoldig spekter av Rosenborg gjennom 100 år og som på sine ulike vis kan kaste forskjellige blikk på det som ofte kalles Nordens stolthet.

Annonse: