Min historie: En vakker fotballdag
Vi fortsetter å presentere historier som dere har sendt inn. Denne gangen en historie om da kjærligheten til Rosenborg startet.
Vi har bedt supporterne fortelle sine historier fra en lang Rosenborg-historie. Vi startet med en duo som møtte Pål André Helland i russetida.
Denne gangen starter historien 5. mai 1996 og kamp mot Brann på Lerkendal. Fem år gamle Cristian Livik er på sin første RBK-kamp -det som skulle bli den første av svært mange.
Da Rosenborg ble mer enn bare en klubb!
Denne historien illustrer min tid som RBK supporter. Vi må tilbake til mai måned 1996, jeg skal på min første Rosenborg kamp. Dagen er 05.05 og det er Rosenborg mot Brann. Selve resultatet er historisk i seg selv og trenger ingen videre beskrivelse. Det er ikke selve resultatet som sitter igjen mest etter denne kampen, det er minnene fram kampen. Undertegnede er 5 år da denne kampen blir spilt, det som er en nokså kald mai dag, blir til en vakker fotballdag.
Jeg og min far sitter og ser på kampen i klokkesvingen, vi koser oss med pølser og brus, hvor mye jeg forstod om fotball er uvisst, men det sterke minnet som sitter igjen, er alle saltoene til Mini. Jeg var mer opptatt av at Mini skulle ta salto enn selve kampen. Fotball er underholdning, og siden den dagen har RBK vært en del av mitt liv.
Etter som årene gikk, har det vært mange oppturer og noen nedturer, både på Lerkendal og foran tv-skjermen. Etter som årene gikk, ble jeg ble eldre, fikk jeg lov til å være oppe på kveldene med min far og høre på radiosendingen fra Champions League kampene. Min far hoppet alltid opp og slo i taket hver gang RBK scoret, og igjen var det ofte Mini de ropte på radioen, og da kom minnene fra mai opp 1996 alltid opp. Rosenborg sin dominanse fortsatte opp gjennom mine tenår, nye helter blomstret opp, Brattbakk, Ørjan Berg, Frode Johnsen, Erik Hoftun med flere.
Men det skjedde noe med interessen rund 2008-2010, RBK var ikke like viktig lengre, og jeg brydde meg litt om hva som foregikk rundt og i klubben. Siden den tid, ble RBK som en lukket dør for meg. Men så skjedde det noe sommeren 2014, som alle RBK supportere er veldig glad over, Kåre Ingebrigtsen ble ansatt som hovedtrener, og det påfølgende året ble etterfulgt med suksess.
Selv om resultatene var gode, er ikke det hovedgrunnen til at interessen økte drastisk, det var åpenheten og ydmykheten og stoltheten av å være RBK-supporter "igjen". Da RBK avsluttet 2015 sesongen i Tippeligaen borte mot Ålesund, var jeg på Color Line Stadion, serien var avgjort, så kampen hadde ikke den store verdien. Men det er på turen vei hjem som skal definere min tid som RBK-supporter. Jeg rakk akkurat fergen mellom Vestnes-Molde på vei hjem i bil, RBK bussen parkerte rett ved siden av på fergen. Da jeg skulle strekke på armer og bein, kom den ene spilleren etter den andre ut av bussen. Selv om mange av de er jevngamle, så ble jeg "starstrucked" likevel, nye helter og forbilder vekket minnene igjen.
Det er uansett "møte" med Kåre som avslutter denne historien. Jeg var ikledd en RBK treningskjorte, han så på meg og sa "hei" og jeg sa "hei" tilbake. Ydmykheten og flauheten av å si "hei" til en person som har ansvaret for RBK, satte meg helt ut. Jeg anger den dag i dag på at jeg ikke fikk tatt et et bilde med han og resten av RBK. Det hadde vært et minne for resten av livet, som da Mini tok salto på salto og fikk min far til å hoppe og sprette rundt i stua. Tusen takk RBK, for alle minnene så langt, flere pokaler er nesten en garanti og så får vi bare håpe at nye Champions League kvelder til høsten, både på Lerkendal og foran tv-skjermen til høsten.
