Det er en kald fredag ettermiddag i november. RBK.no er på plass i Skien for en avtale med Frode Johnsen. Tidligere storscorer i klubben med over 125 mål befinner han seg på femteplass på listen over Rosenborgs mest målfarlige spillere gjennom alle tider.

Vi treffes på busstasjonen i sentrum hvor Johnsen har tilbudt seg å plukke opp undertegnede. Vi finner oss et bord i et rolig hjørne av den fiffige restauranten Strøm nede ved Skienselva.

Etter noen minutter med løs prat kommer vi innpå hvordan RBK-eventyret startet for den hodesterke spissen fra Skotfoss.

- Jeg hadde valget mellom å bli politimann eller å gå til Rosenborg.

Riktig så enkelt var det dog ikke. I kulissene lurte nemlig Club Brügge og Trond Sollied, som også var meget hypp på å sikre seg Odd-spilleren.

- Jeg holdt på å gå dit, men så fikk Rune (Bratseth) viljen sin. Etter en stund ringte Rune meg og kunne fortelle at «nå var det bare vi som er interessert», humrer han.

For det var liten tvil om at man på Brakka virkelig ønsket å lande Johnsens signatur. Etter å ha solgt John Carew til Valencia for en rekordsum som fortsatt står i norsk fotball, kom den sindige telemarkingen inn og skulle ta over scoringsansvaret for norsk fotballs lokomotiv. Et ikke ubetydelig press på Frodes skuldre med andre ord.

- Det tenkte jeg overhodet ikke på, jeg bare gledet meg. Jeg tenkte som så; «Det er ikke noe problem i det hele tatt. Om jeg ikke lykkes, så kan jeg bare dra hjem å spille for Odd og gå på politihøgskolen». Så jeg hadde null bekymringer rundt det. Jeg tok jo draktnummer 9 og overtok leiligheten hans og alt som var.

- Du må være en harding

Debuten fikk Frode i en ikke ukjent cupkamp mot Strindheim i juni 2000. RBK røk på et pinlig 0-1 tap på Lerkendal, som fremdeles tas frem når cupbomber er tema.

- Nils Arne var veldig fin der, for han skyldte på alle andre enn meg! Jeg husker han sa i pausen; «Det her er flaut. Det er første kampen til Frode og så har dere så dårlig innsats». Skjerma meg totalt, gjorde han.

Selv om Eggen kanskje «kastet spillerne under bussen» i garderoben, var han utrolig dyktig utad, mener Johnsen. Det var en journalist som ringte en gang og spurte Nils Arne noe så flåsete som «Hvis du kunne fått Beckham, da hadde du tatt han?», hvorpå Eggen repliserte: «Assa, hva skal vi med Beckham, vi har jo Dagfinn!», forteller Frode med stor innlevelse.

- Det er jo nydelig å høre, det er fantastisk meldt. Han var en mester i å gi folk selvtillit. Alle gode fotballtrenere har det. De presser spillerne sine for å se hvor mye de tåler, og hvis de ikke tåler det, så er tilliten borte. Og slik må det kanskje være.

- Du må være en «harding» om du skal få det til i fotballyrket. Det er det samme med spillerne det. Hvor mange spillere er det som er syke for eksempel? Det er jo ikke sykdom i fotballen. Det er ekstremt sjelden. Hvorfor det da? Jo, er du borte for mye så kommer det en og tar plassen din. Ferdig med det, sånn er det.

- Hvordan opplevde du da forskjellen i garderoben fra Odd og Rosenborg? Her kom du til en klubb og et lag preget av sterk vinnerkultur og ikke ren lite konkurranse om plassene.

- Jeg hadde faktisk ikke forventet den vennligheten som var i Rosenborg. Det var jo en fantastisk gjeng som var der. Jeg ble faktisk litt overrasket over hvor familiært det hele var. Det var liksom så naturlig alt sammen. Det var aldri noe krøll med noe som helst.

- Men det var veldig hard konkurranse. Men jeg er en ærlig spiller som passet fint inn i Rosenborg. Jeg hadde Dagfinn og Morten Knutsen på kantene, Christer Basma og Ståle Stensaas som alle foret meg med innlegg. Det passa jo som hånd i hanske. Jeg fikk akkurat de legga jeg skulle ha. Samtidig så merker du med en gang du kommer til Rosenborg at her må du yte 100% hele tiden, eller så ryker du ut.

Kanskje var Johnsens villighet til å yte det lille ekstra i hver kamp og ofre seg, ofte ved å stupe inn med hodet først med å gjøre han til et fast innslag i førsteelleveren?

- Det er det jeg prøver å lære folk nå, inne i 16-meteren er du nødt til å sørge for å være først på ballen. Du kan ikke stå å vente på den, for da tar stopperen eller backen den. Du må foran, og da må du ofte stupe.

- Den lille timingen som gjør at du akkurat kommer forbi stopperen, den er det mange mangler, og det er den som er vanskelig å lære.

- De tenker veldig annerledes der

I 2006 hadde situasjonen imidlertid endret seg for Frode. Rosenborg var inne i noen turbulente år med hyppige trenerbytter og «kjappe løsninger», som han kaller det. I tillegg var Steffen Iversen hentet hjem noe som betød at Johnsen ofte var å finne på midtbanen i stedet for hans beste posisjon på topp. Da klubben Nagoya Grampus Eight fra Japan begynte å vise konkret interesse, ble fristelsen for stor en eventyrlysten skotfossing.

- Alt har sin tid. Jeg fikk et så pass bra tilbud, og jeg hadde veldig lyst. Vi bestemte oss på en uke, sier han om det uortodokse valget.

- De kom faktisk opp for å se meg, i en treningskamp av alle ting. Begge midtstopperne var skada, så jeg måtte spille i midtforsvaret. Jeg måtte bare beklage til speiderne. Men de var så interesserte på det tidspunktet at det spilte ingen rolle.

- Hvordan var kulturforskjellen på landene?

- Det som overrasket meg mest var faktisk publikumsinteressen. Jeg tenkte da jeg kom ned dit at det kanskje var 4-5 tusen på kampene. Men noen av lagene hadde 50-60 tusen på tribunene. Vi hadde vel et snitt på rundt 20, så det var mye større enn forventet.

Årene i Japan ble svært vellykkede for kraftspissen. På 77 kamper satte Frode ballen i nota ved 35 anledninger for Nagoya før turen gikk videre til Shimizu S-Pulse. Johnsen legger ikke skjul på at både han og familien likte seg godt i soloppgangens land.

- Bare den respekten, sier han. De tenker veldig annerledes der. I Norge ville alle spurt broren min om han er misunnelig på meg som er profesjonell fotballspiller og det ene og det andre. I Japan ville de spurt om han ikke er stolt.

Da tiden var inne for å vende snuten hjemover kom Rosenborg på banen. Men det ble ingen retur til Trondheim.

- Erik (Hoftun) ringte meg to måneder for sent! Avtalen var så og si i boks med Odd. Jeg var 36 år på det tidspunktet, så de var sikkert i tvil om jeg var god nok, sier han om hvorfor RBK kom så sent inn i bildet.

Trondheim eksploderte

Etter hjemkomsten til Skien klarte Frode å strekke spillerkarrieren i ytterligere fem år, hvor flere milepæler ble nådd. I 2013 ble han blant annet tidenes eldste norske landslagsspiller, og ikke minst tidenes eldste toppscorer i Tippeligaen samme år. I dag har han en kontrakt som hjelpetrener i Odd. Den går ut ved årsskiftet, uten at Frode stresser av den grunn.

- Det er egentlig helt greit, for da får jeg helt fri fra fotballen. Med tid og stunder vender jeg antagelig tilbake til fotballen, men nå passer det bra med en pause.

- Hva skal du benytte den frie tiden til?

- Det jeg er mest glad i, er å snekre og lage ting. Pusse opp leiligheter, leier ut og selger. Men det er ikke noe jeg gjør for profittens skyld, mest fordi jeg liker så godt å holde på. Så da kan jeg bruke «gooood» tid, sier han.

På spørsmål om hvilke høydepunkter han husker best fra sin lange karriere som fotballspiller, tar det ikke lang tid før han har et svar. Vi snakker naturligvis om den nervepirrende gullkampen i november 2004 hjemme mot Lyn. Premissene var klare. Rosenborg måtte vinne med like mange mål som Vålerenga slo Stabæk for holde seg foran på flere scorede mål.

SE HØYDEPUNKTENE FRA DRAMAET HER. SAKEN FORTSETTER UNDER!

Rosenborg gikk etter hvert opp i en tilsynelatende trygg 3-1-ledelse. Da Vålerenga derimot gikk opp til 3-0 med få minutter igjen å spille, så gullet ut til å havne i Oslo likevel. Men Rosenborg hadde Frode Johnsen. Resten er historie.

- Du kan vel si at Trondheim eksploderte akkurat da, for man hadde jo nærmest spasert til gull årene før. Det så ut som en film som noen hadde regissert. Det kommer aldri til å skje igjen, tror jeg. Å oppleve den kampen var bare fantastisk. Jeg tror jeg kommer til å bli mer glad i den og stoltere når jeg blir eldre.

«Vi har vunnet så mye at vi trenger ikke å vinne i år»

I årene som fulgte vekslet gullet mellom Trondheim, Oslo, Bergen og Bærum, uten at de to sistnevnte byene klarte å stable et stabilt vinnerlag på beina, før Rosenborg var tilbake på tronen i 2009. Johnsen mener Rosenborg kan takke Nils Arne Eggen for nettopp det.

- Du er alltid redd for å møte Rosenborg på Lerkendal, men også på eget gress. Du har den respekten og Rosenborg har den trua. Det tar lang tid før det forsvinner, sier han og sammenligner:

- Får Odd for eksempel et baklengs er det jo full panikk i rekkene. Hvis vi fikk et baklengs så trakk Nils Arne bare på skuldrene. «Det gjør ikke noe, vi skal jo score to». Og sånn tenkte vi også. Det er en ekstrem fordel. Bekymrede spillere er det verste du kan ha.

- Det er en leders oppgave å unngå, og akkurat det var Eggen vanvittig god til. I 2002 lå vi ti poeng bak Lyn, og Nils Arne sa på sommeren: «Gutta, det er ikke noe problem. Vi har vunnet så mye at vi trenger ikke å vinne i år». Etter det slapp vi ned skuldrene og hentet inn forspranget på høsten.

- Du fikk oppleve mange flotte kvelder med RBK i Europa. Hvordan vurderer du dagens RBKs prestasjoner i Europa?

- Jeg opplever det litt som nesten. At vi kanskje mangler de typene som kan avgjøre kampene. Det virker som det pakker seg litt sammen og så får vi det ikke helt til, selv om spillerne muligens er gode nok, sier han. Samtidig har han klare tanker om hva som må til dersom norsk fotball skal klare å tette gapet til de beste i Europa.

- Jeg tror at alle de som er bedre enn oss i fotball har spilt mer fotball, og blitt veiledet med kompetanse tidlig. Vi må ha skolerte fotballtrenere helt nede i barnefotballen. Får vi til det her, da blir Norge en bedre fotballnasjon.

- Da guttungen begynte å spille fotball som treåring i Japan, hadde han to trenere fra klubben (Nagoya). De hadde det som jobb, og hadde to-tre lag som de trente 2-3 ganger i uka. Da er det et profesjonelt opplegg. Når ungene er så små, er det like mye oppførsel, takt og tone de skal lære. Men det kan ikke være en mamma eller pappa som står der og det er helt fritt vilt.

I mai feiret Rosenborg seg selv og sin 100-årsdag med blant annet en All-star-kamp mellom 1990- og 2000-laget. Frode Johnsen var en selvskreven mann på det sistnevnte laget. I likhet med de andre legendene utpå matta, var han tydelig lykkelig over å være tilbake på Lerkendal i ført den hvite og svarte drakten.

- Det var utrolig gøy å se alle gutta og Nils Arne igjen. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med der. Slike anledninger får en virkelig til å tenke. At jeg har fått vært med på alt det jeg har opplevd i Rosenborg er rett og slett utrolig, ja egentlig ganske uvirkelig.

- Hva betyr egentlig Rosenborg for deg i dag?

- Det betyr veldig mye. Rosenborg har jo vært en stor del av det voksne livet mitt, og grunnlaget for alt sammen egentlig. Både økonomisk og sosialt, og i tillegg så traff jeg kona mi i Trondheim. Så du kan si at RBK har hatt stor innvirkning på livet mitt.