Årets sesongstart har ikke vært som forventet i Trondheim, men sesongene har startet dårlig også tidligere for Rosenborg.

Etter "the Double" i 1988 ble det bare sølv i 89, bak suverene Lillestrøm.

Spørsmålet var om trener Nils Arne Eggen kunne klare å lede laget tilbake til toppen igjen i 1990. Serieåpningen hjemme mot Tromsø endte med skuffende 0–0.

Borte mot gullfavoritt Lillestrøm i runde to ble det 1–2-tap. Da laget uken etter reiste til Moss var det med kniven på strupen. Kun tre poeng var godt nok.

"Eggen kokte over"

Dette var overskriften i VG dagen etter Moss-kampen. Til tross for 2–0-ledelse etter bare 14 minutter falt Rosenborg sammen og kampen endte 2–2, noe som fikk Nils Arne Eggen til å skjelle ut flere av spillerne etter kampen.

– Mini så ut som en doven miniputt, Karl Petter Løken parkerte fullstendig og Ørjan Berg sovnet bort. Hvis disse gutta tror at en fotballkamp er vunnet etter bare et kvarters fotball, må de skifte relé i øverste etasje.

I garderoben etter fortsatte "Sirkus-Eggen". Han freste ut forbannelser over egne spillere, og lot trøndersk sinne få fritt utløp.

– Denne kampen skulle vi vunnet. Mer vil jeg ikke si, sa han sprekkferdig av aggresjon og fordømmelser.

Eggen greide å holde munn i 10 sekunder, så sprakk det igjen og en ny kraftsalve skyllet over spillerne.

– Håpløst å være trener for en gjeng latsabber, sa han oppgitt og skulte olmt mot flaue spillere.

"Er Rosenborg mette?"

Dagen før 16. mai-kampen mot Strømsgodset stilte Adresseavisen spørsmålet om dobbelttriumfen i 88 har gjort laget mett på suksess.

– Vi leser ikke tabeller etter tre serieomganger, sier trenerne. Poengene kommer som et produkt av spillet, sier de. Faglig sett er det selvfølgelig riktig. Det eneste riktige. Men fotballtilhengere flest leser ikke tabeller, de sluker dem.

Konkurranseidretten er målbar, enten man liker det eller ikke. Sånn sett er det f.eks. uinteressant om man liker Moldes eller Rosenborgs spillestil best. Pr. i dag leder Molde 1. divisjon med sju poeng. RBK deler nest siste plass med Moss og har to poeng, ikke bedre. Avslutningen i Moss ledet naturlig til dette spørsmålet: Er de ikke så gode som de tror?

"3 x hurra meg rundt"

I avisene 18. mai var det ikke tvil om hvem som var hovedpersonen. Etter å ha blitt skjelt ut på Melløs svarte Mini med hattrick og storspill i 6–3-seieren over Strømsgodset foran 17.000 på Lerkendal.

Adresseavisens utsendte medarbeider ble nesten lyrisk i beskrivelsene.

Mini snudde Rosenborgs tilværelse på hodet. Misære ble gjøglende velvære. Tre ganger gikk det trill rundt for hurragutt Mini dagen før Dagen. Motgang fødte medgang og Lerkendal takket for showet med å la Bølgen rulle rundt arenaen.

Allerede etter 105 sekunders spill startet hurraleken: lykkefølelsen spente saltomusklene, bakkekontakten forsvant på Mini-vis og Lerkendal var på vei mot en berusende og etterlengtet Rosenborg-kveld – så sydlandsk har det ikke vært der siden semifinalen i 1988. Mini fikk bruk for saltoen tre ganger, like inspirert og proppet av glede hver gang. Den lille, store spilleren svarte på den utfordrende motgangen i seriestarten med tre mål og to målgivende pasninger.

Onsdag befordret Mini hele lagets intense ønske om å vise at de kan, tross alt. Og midt i den jublende talestrømmen etterpå var Mini blånøye på å favne alle andre på laget for resultatet. RBK’erne har stått sammen i motgangen. Også medgangen skulle deles.

– 16. mai ble hele Rosenborgs dag. Så kan 17. mai være hele Norges dag, sa Mini som boblet av glede etter kampen.

Mini hadde latt seg provosere kraftig av VGs antydning om at han og Rosenborg hadde mistet bakkekontakten etter gullene i 88.

– Vi må ikke tro vi blir seriemestere av å slå Strømsgodset 6–3. Nå gjelder det å følge opp, mener Mini samtidig som han innrømmer litt latskap. Jeg tok på meg kortermet, så slapp jeg å brette opp ermene, ler han.

"– Vi er på hugget"

Denne gangen var det ingen grunn for Nils Arne Eggen til å holde noen tordentale i garderoben. I stedet tok han hver og en av spillerne i neven og gratulerte med årets første tre-poenger.

– Det er nok mange som vil hevde at det forsvarsspillet som ble prestert her i dag ikke var direkte overbevisende. Jeg velger meg en annen oppsummering. Vi skåret seks mål, og Strømsgodset ga seg heller ikke og bidro med sin angrepslyst til at vi stadig fikk muligheter, sa en tilfreds RBK-trener.

– Sist søndag kalte jeg Mini latsabb og miniputt. Nå kaller jeg ham bare en glitrende fotballspiller, sier Nils Arne Eggen og bøyer seg i støvet. Han ga like godt go’gutten et kyss på kinnet inne i garderoben. Jeg har sjelden sett Mini så god som dette. Men han både fortjente og trengte all kjeft han fikk. Psykologi er mer enn bare å skryte av folk, forklarer Eggen.

– Motgangen har vært en ny, viktig og lærerik opplevelse, sier Mini selv. Jeg klarer å takle den. Og jeg tror Rosenborg gjør det samme.

"Ungdom under press"

Adresseavisen fokuserte også på presset som Rosenborg-spillerne hadde levd under, etter bare to poeng på tre kamper.

En idrettstropp består av individer. Om aldri så samspilt, om aldri så tilsynelatende konform. Sett et lag under press, og du får de mest forskjelligartede reaksjoner. Det eneste du ikke finner er supermenn. Du fant dem ikke i Rosenborg-garderoben i går heller. Bare en samling overlykkelige ungdommer. Først da forsto du vel hvilket press de har levd under de siste ukene. Norsk toppfotball anno 1990 er ingen uskyldig hobby. Ingen tvilte vel innerst inne på at lysere tider måtte komme.

Strands første seriemål

Til tross for Rosenborgs glitrende angrepsspill i starten av kampen var det mange som begynte å skjelve i buksene da Godset gikk opp til 3–3 etter å ha skåret tre ganger på tolv minutter.

Målet som likevel sendte Rosenborg inn til pause med ledelsen 4–3 var ikke mindre enn det aller første seriemålet til 20 år gamle Roar Strand. Få ante da at unggutten skulle følge opp med seriemål hvert eneste år de neste 20 sesongene. 

Den som besørget vendepunktet var gutten som mer enn noen andre trengte en skåring, Roar Strand. Intet er som en skåring for å gi selvtillit.

I spillerbørsen etter kampen fikk Roar denne karakteristikken.

Endelig! Hele RBK-leiren holdt pusten, men Roar klarte svenneprøven alene med keeper og skåret. Målet var Roars store beholdning – og verdifullt påfyll av selvtillit for en tålmodig unggutt, som vil så mye.

Mini drev SIF-forsvaret til vannvidd

Vi avslutter tilbakeblikket med å la Mini selv beskrive de fem målene han sto bak.

1–0: Jeg fikk et perfekt gjennomspill fra Sverre (Brandhaug). Bård Wiggen og Frode Johannessen lå på innsiden av meg, men begge ble for trege. Jeg fant ut at det var viktig med et tidlig skudd på mål og fyrte løs i det lengste hjørnet.

3–1: «Leffe» fra Bjørndalen (Leif Nordli) stormet ned til dødlinja og la inn. Gøran har vært så dårlig på bakerste stolpe i det siste at jeg tok den posisjonen selv. Jeg vet ikke om jeg hadde snø i håret da jeg kom ned fra luften. Men det var et enkelt mål for Luftens Baron.

4–3: Kåre spiller meg fri og jeg ser at Roar stikker. Det er bare å sende ballen i bakrommet og Roar har fri vei mot mål.

5–3: Arne Erlandsen gir meg ballen. Jeg har god tid til å tenke på vei opp mot mål. Jeg velger å dytte tilbake til Gøran, selv om jeg kunne skutt selv. Dette var det deiligste målet. Det er så artig å spille dem helt ut!

6–3: Arne Erlandsen og Bård Wiggen kolliderer. Jeg går rett på buret. Pang!

NB! Rosenborg endte opp med å vinne både serien og cupen også i 1990.