Vi skriver 19. mai. På Lerkendal er man midt oppi jubileumskjøret. Klubben skal feire seg selv og sine 100 år med en direktesendt all-star-kamp på NRK. Dagen etter venter Lillestrøm i jubileumskampen i Eliteserien. Det koker smått på Brakka når Erik Anders Hamrén og hans kone Agneta kommer tuslende inn i klubbhuset. Likevel blir de møtt med en respons som fortsatt er like varm og kjærlig som alltid.

- Det er noen fantastiske mennesker her på Brakka. Min kone sier nøyaktig det samme, man blir møtt med en unik kjærlighet når man kommer inn her. Man kjenner seg riktig velkommen, bestandig, sier han.

Vi har forflyttet oss inn på et av møterommene, hvor vi kan sitte stille og rolig for å mimre tilbake til de to årene svensken hadde i Trondheim, mellom 2008 og 2010. To vakre år, ifølge ham selv.

- Det var to gode år med stor erfaring, stor kjærlighet, og fantastiske mennesker. Jeg kjenner meg veldig glad og ikke minst veldig hedret av å bli invitert til dette jubileet. Jeg var jo her tross alt i bare to år! 

Hvilket forhold hadde du egentlig til RBK før du kom hit?
- Ikke så mye faktisk. Jeg hadde jo selvfølgelig sett den fremgangen Rosenborg hadde hatt over flere år ute i Europa, og hvordan de hadde etablert seg som Skandinavias beste lag. Jeg har faktisk møtt RBK to ganger før med andre lag - uten å tape, må jeg legge til, sier han med glimt i øyet.

Som spiller ble Hamréns karriere av den kortere sorten. Allerede som 18-åring røk kneet, og da han forsøkte seg på et comeback tidlig i tjueårene, smalt det på nytt. Kneet var «totalt kaputt», slik Erik beskriver det.

- Så da begynte jeg som trener, fordi jeg rett og slett elsket fotball. Så sånn sett kom jeg tidlig inn i treneryrket, kan du si.

- Utvilsomt den største klubben jeg har trent

Etter å ha trent fem forskjellige svenske klubber, fikk han sin første store jobb, som sjef for hovedstadslaget AIK. Der hentet han hjem to cuppokaler i påfølgende sesonger, før turen gikk videre til Örgyte, hvor han gjentok cupbedriften i 2000. Siden ble det fem år i Danmark, hvor han ledet til Aalborg til klubbens tredje seriemesterskap i 2007-08-sesongen, før ferden gikk videre til Trondheim og Rosenborg.

Hvordan vil du sammenligne jobbene du har hatt i Sverige og Danmark med RBK-jobben?
- Det er mange likheter mellom fotballen i de tre landene. Men for meg var jo Rosenborg Norges største lag, og det merket man godt når man reiste rundt i Norge. Med den historien som RBK har hatt så var det utvilsomt det største laget jeg har trent, men også den klubben med de største ressursene. Jeg trivdes veldig, veldig godt her i Norge. Men samtidig var kravene også større, mener han.

Nettopp de høye kravene som stilles til norsk fotballs lokomotiv, kom til syne etter hvert som Hamréns RBK ryddet alle konkurrentene av veien på vei mot to strake seriegull, men likevel ble kritisert for å ikke underholde nok i måten de spilte på.

- Det blir fort slik at man jamfører med tidligere år, og noen synes alltid at alt var bedre før, ikke bare i fotballen. Det kan jo ofte oppleves litt urettferdig, for enkelte ting endrer seg med årene. Forutsetningene er ikke alltid de samme og så videre, mener han. 

Kritikken til tross, Erik både hadde og har fortsatt en stor stjerne hos supporterne, noe som ble ettertrykkelig bevist da han skulle takkes av på Lerkendal i 2010.

- Det var en fantastisk avskjed rett og slett. Det er ikke mange forunt å få oppleve noe slikt. Hvis jeg er litt nedfor og deppa noen ganger, så går jeg inn på YouTube og ser på avslutningen igjen, ler han. Det har jeg gjort flere ganger. Da får man tårer i øynene igjen. Når man ser den om igjen, så husker man følelsene på en helt annen måte, forklarer han.

- Jeg følte meg ikke ferdig

Det var utpå senhøsten i 2009 at det svenske fotballforbundet rettet blikket sitt mot Trondheim i jakten på Lars Lagerbäcks erstatter. Hamréns suksess i Skandinavias største klubb hadde ikke gått upåaktet hen hos våre naboer i øst. Da forhandlingene og samtalene ble konkrete, havnet Erik i et dilemma. Han befant seg allerede i samtaler med Rosenborg om en forlengelse av oppholdet i Trondheim.

- Vi hadde snakket om en lengre kontrakt, men når Sverige kom så var det spesielt å få sjansen til å trene sitt land. Det var egentlig ikke et godt tidspunkt, for jeg var ikke klar til å dra fra Trondheim og RBK, og det lå an til et generasjonsskifte på det svenske landslaget, der flere av de etablerte spillerne var i ferd med å gi seg. Men så kjente jeg på følelsen av at hvis jeg takker nei til dette, så får jeg kanskje aldri sjansen igjen, sier han. Jeg måtte bare prøve det, sier en ærlig Hamrén.

Føltes det litt frustrerende å måtte forlate prosjektet før det var fullført, på en måte?
- Det blir kanskje feil å kalle det frustrerende, fordi det var jo til syvende og sist mitt valg. Men jeg har sagt det, at det kjentes ikke rett å forlate RBK. Jeg følte meg ikke ferdig, og klar til å gå. Jeg hadde jo bare vært her i to år, og jeg trivdes veldig bra her. Hadde ikke Sverige kommet så hadde jeg nok blitt her i flere år, hvor lenge avhenger av resultatene, selvsagt.

Den 4. november 2009 ble det annonsert at Erik Hamrén skulle ta over det svenske landslaget. Der sto utfordringene klare fra dag én. Sveriges verdensstjerne Zlatan Ibrahimovic hadde takket nei til videre landslagsspill. Da Sverige startet kvaliken mot EM 2012, var imidlertid Zlatan tilbake, etter flere samtaler med den nye landslagssjefen. Erik gjorde han umiddelbart til sin kaptein og talisman.

Hvordan vil du beskrive forskjellen på å trene et RBK-lag med en nokså jevn garderobe, kontra et Sverige med Zlatan som den store stjernen?
- Det er selvsagt en stor utfordring med en så stor stjerne i et lag, og få til den gruppeharmonien man trenger, men jeg syns vi lyktes bra. Zlatan tok et stort ansvar selv der, da jeg gjorde han til kaptein. Man må huske på at mange av spillerne hadde vokst opp og hatt han som idol, og nå skulle de spille med han. Det var viktig hvordan de spillerne reagerte, og det var viktig hvordan han selv agerte. Jeg synes vi fikk til en veldig bra miks der, hvor verdensstjernen tok et stort ansvar for gruppen, og omvendt. Han ble en riktig god kaptein for laget, sier Hamrén.

«Mr. Attityd»

I 2016 kalte han avgjørelsen om å gjøre Zlatan til kaptein som sin beste beslutning i hele sin trenerkarriere. Vi lurer på hva som var den beste beslutningen han tok som Rosenborg-trener.

- Oi, den var vanskelig.

Han drar lenge på den..

- En av de tingene jeg er mest stolt av med RBK, er at vi fikk til å bli ordentlig profesjonelle med treningen og bespisningen. Jeg tror vi fikk etablert en bra profesjonalitet, som man også har fortsatt med etter min tid. Så det er jeg veldig stolt over, at vi fikk til det med det som jeg kaller «attityd» og hva som kreves for å nå høyt. For å prestere over tid så må du tenke over hvordan du lever, mener han.

Etter EM i 2016 forlot Hamrén jobben som landslagssjef, og har siden vært ute av fotballen. Han erkjenner at han var sliten på det tidspunktet han ga seg, men forteller til RBK.no at han nå har fått ladet batteriene og ser mot en trenerjobb i fotballen igjen. Men det skal ikke være hvilken som helst.

- Jeg har nok blitt mer kresen. Jeg har vunnet to seriegull med Rosenborg, vunnet gull i Danmark, jeg har jobbet i Sverige og hatt det svenske landslaget og vært med i EM, sier han som en ekte vinner.

Siden han trakk seg tilbake i fjor høst har det ikke stått på tilbudene, ifølge ham selv. Samtidig har ingen vært fristende nok for den nylig fylte 60-åringen.
- Jeg er mest lysten på å få testet meg utenfor Skandinavia, forteller han.

Så ingen andre norske klubber er aktuelle?
- Nei! Sier han og ler høyt.

Erik, hva betyr Rosenborg for deg i dag?
- Det betyr kjærlighet. Jeg følger selvsagt RBK hele tiden, som jo gjør med alle lag jeg har trent. Går inn på nettet og sjekker resultatene. Det føles også som om kjærligheten er gjensidig.

Vi lurer til slutt på hva som er hans sterkeste RBK-minne. Han bruker tid på det, før han utbryter;

- Jeg har så mange minner! Et av mine første minner var når vi tapte for Kristiansund i cupen. Jeg hadde bare vært her i noen uker, så den var tøff og sitter i enda. Det er samtidig et minne som kanskje ikke er så positivt. Men selvfølgelig må jeg trekke frem når vi vant gullet i Molde (i 2009 red. anm). Den bilturen hjem glemmer jeg aldri. Så må jeg også si avskjeden på Lerkendal. Det er få mennesker som får oppleve noe sånt, avslutter han.

Les også portrettene våre av Marek Sapara, Rita Ottervik, Sverre Brandhaug, og Karen Espelund.