- I svake øyeblikk så plager det meg fremdeles

Til tross for en lang og innholdsrik karriere i kommentatorboksen, undres Roar Stokke på hva som kunne blitt da han som ung og lovende juniorspiller røk uklar med Nils Arne Eggen.

Roar Stokke er for mange lyden og stemmen av Champions League. Etter noen år på 90-tallet i P4, ble han i 2001 gitt oppgaven å etterfølge ikoniske Knut Theodor Gleditsch som hovedkommentator for Viasat. Ingen enkel oppgave, ifølge Stokke.

- «Gle» var en veldig stillfaren, taktfull, flott fyr. Han hadde en underfundig måte å kommentere fotball, og kommunisere på. Han var en mester, sier Stokke.

- Jeg kunne stå opp og nesten håpe at storslalom-rennet på NRK ble utsatt pga. tåke i en halvtime, så han kunne prate om kjærester, elskerinner og tanter. Han var en ordkunstner som kunne snakke om alt og ingenting. Der er ikke jeg. Jeg er mer en spesifikk fotballmann. Det er bakgrunnen min. 

Annonse:

«Alt det som kunne vært»

I årene før han begynte i P4 hadde nemlig Roar Stokke rollen som spillende trener i Nardo. Det ble et lite eventyr i seg selv som var nære å ende i opprykk til Tippeligaen. Men det er noe helt annet som ergrer den populære kommentatoren mer. På slutten av 70-tallet som ung og lovende trønder, var Stokke en del av Rosenborgs juniorlag, sammen med blant andre Ola By Rise, Knut Thorbjørn Eggen og Øivind Husby. I motsetning til sine kompiser, tok aldri Roar det siste steget som krevdes. Det skyldtes ikke mangel på talent.

- Jeg røk uklar med Nils Arne. Man kamuflerte nok en usikkerhet ved å være litt tøff i uttrykket, tøff i kjeften. Jeg var en sånn typisk «by-kis». Jeg reiste tidlig til England og kjøpte meg kule klær og hadde kul frisyre og var litt annerledes. Nils Arne skulle plukke av meg det der, og han trodde nok den gangen at han kunne behandle alle sammen likedan, og like tøft. Da sa Svein Grøndalen til meg: «Roar, hvis du skal bli en god Rosenborg-spiller, så må du svelge de kamelene når Nils Arne holder på sånn med deg». Men det klarte jeg ikke. Og sånn ble det. Jeg ville ha siste ordet. Det ble ikke noe særlig, forteller han.

- RBK prøvde ved et par anledninger å hente meg tilbake, men tidspunktet stemte aldri helt. Da timingen endelig stemte i 1986, hadde jeg spilt godt i 2. divisjon, men ødela akillessenen min og var ute i ett og et halvt år, sukker han.

Hvis jeg kunne vært 18 år igjen, hva er det største jeg kunne opplevd? Det hadde vært å få spille på Rosenborg sitt seniorlag.

— Roar Stokke om det som kunne vært.


Ola By Rise har uttalt at Stokke er den mest talentfulle trønderske spilleren som aldri har spilt for Rosenborgs A-lag. Roar beskriver ordene som det beste komplimentet han har fått.

- Hvis jeg skal innrømme det; i svake øyeblikk så plager jeg meg selv med det Ola sa, forteller han åpenhjertig. Det å aldri få vite hva som kunne vært på Lerkendal. Om jeg kunne fått vært med på det der, og hvor god kunne jeg blitt, om jeg bare hadde agert annerledes. Hvis jeg kunne vært 18 år igjen, hva er det største jeg kunne opplevd? Det hadde vært å få spille på Rosenborg sitt seniorlag, og det får jeg aldri gjøre, sier han.

sAH094632
Roar Stokke har sett mange timer fotball fra kommentatorplass. Her sammen med Vidar Davidsen på Malta i 2007. Foto: Morten Olsen, Digitalsport.

Hva er den største utfordringen som fotballkommentator?

- Engasjementet og innhold må stå i stil i forhold til kamp og viktighet, svarer han. Jeg er ikke den som roper høyest på fem, eller seks-null. Men jeg er den som kanskje roper høyest når Matti scorer mot Dundalk. Det er en ekte følelse. Jeg håper alltid jeg klarer å ta temperaturen på en situasjon. Jeg forbereder meg i timevis før hver kamp. Jeg er på mange måter den kontrollfreaken. Jeg må føle en trygghet i det jeg skal formidle. Derfor forbereder jeg meg så nøye.

- Han satte dype og varige spor


Etter å ha tatt over stafettpinnen etter nevnte «Gle», fikk Roar jobbe tett med sin gamle venn, Knut Thorbjørn Eggen, som hadde vært ekspertkommentator i flere år for Viasat. De to passet som hånd-i-hanske i kommentatorboksen, mener Stokke.

- Vi var ganske like, vi kunne nesten vært tvillinger. Jeg kjente Knut Thorbjørn så godt at når han kom imot meg i en resepsjon, så gledet jeg meg bestandig. Det var alltid en fest å jobbe med han. 

Eggen junior slet i deler av livet med angst og depresjon, noe han blant annet selv uttalte var noe av grunnen til at han sto over cupfinalen i 1988. I deres siste kamp sammen for Viasat, enset Roar at problemene kanskje var i ferd med å bli litt for mye for sin gode venn.

- Jeg merket det på han en kveld vi delte en flaske vin i Basel, at han kanskje ikke hadde det så bra. Det ble noen tekstmeldinger gjennom den jula. Den siste jula han levde, fikk jeg en håndskrevet kjærlighetserklæring, som startet med «Kjære gode Roar», det tar jeg frem hver jul og henger på kjøleskapet.

Jeg liker ikke å rangere folk, men at Knut Thorbjørn kanskje var det mennesket som har satt de største avtrykkene etter seg, det stemmer nok.

— Roar Stokke om sin tidligere venn og kollega.


Så på vei hjem fra nettopp Basel, i februar året etter, fikk Roar den tunge beskjeden om at Knut Thorbjørn var gått bort. Ti års samarbeid i Viasat, og et vennskap over nesten et halv århundre hadde definitivt satt sine spor hos Stokke.

- Jeg liker ikke å rangere folk, men at Knut Thorbjørn kanskje var det mennesket som har satt de største avtrykkene etter seg, det stemmer nok. Han hadde nøyaktig de holdningene og verdiene Rosenborg sier de etterstreber å etterleve. Knut Torbjørn var alt det, ikke bare i ord, men også i handling. Han var det flotteste medmennesket og kollegaen noen kan drømme om å få møte, sier Roar.

- Jeg var inderlig glad i han.

trond_solberg_vg
Knut Thorbjørn Eggen og Roar Stokke knyttet sterke bånd gjennom mange års vennskap. - Vi var nesten som tvillinger, sier Roar. Foto: Trond Solberg, VG.

I løpet av sine drøyt 17 år i Viasat, har Stokke kommentert mange gode lag og store spillere, men han innrømmer glatt at det fremdeles kribler litt ekstra når en kamp med Rosenborg står på menyen.

- Ja, utvilsomt. Det er en slags ærbødighet, fordi det betyr så mye for mange folk. Du gjør det for en hel landsdel og alle som er glad i Rosenborg. Man føler seg veldig velkommen på Lerkendal, spesielt etter at Kåre kom inn og optimismen har steget med kvalifiseringer til Champions League. For meg er det høytidsstund, og jeg gleder meg i dagevis før jeg skal jobbe på Lerkendal.

For meg er det høytidsstund, og jeg gleder meg i dagevis før jeg skal jobbe på Lerkendal.

— Roar Stokke


Noen spesielle episoder eller øyeblikk du husker ekstra godt?

- Kampen mot Maccabi Haifa i 2004 stikker seg veldig ut. I varmen og kaoset der er hodet skrudd av. Det er så surrealistisk. Etterpå så sitter du med følelsen av å ha blitt kjørt gjennom tre ganger i vaskemaskinen og en tur i tørketrommelen etterpå . Da er du nesten like utladet som om du har spilt kamp selv. Det er disse fotballkampene som det er umulig å spå et slikt scenario på forhånd. Du får alt du ønsker deg og litt til. Det er fantastisk god tv.

Hvordan opplever du at Rosenborg blir mottatt ute på sine reiser av presse, motstandere og publikum?

- Alle internasjonale kolleger jeg møter på mine reiser husker at jeg kommer fra Trondheim, som jo huser Rosenborg. De spør alle om hvordan det går med RBK, om de kommer tilbake og slikt. De husker gamle spillere, og gamle prestasjoner fremdeles i 2017. Når jeg treffer folk så husker de på vennligheten til RBK, det gode fotballaget, og det gode publikummet som oppførte seg ordentlig. Så Rosenborg har et veldig godt omdømme, og var gode ambassadører for norsk fotball når de var ute i Europa. De har tråkket opp en del stier som jeg nyter godt av også. Når jeg spør om tjenester så får jeg som regel det, fordi jeg har oppført meg ordentlig, men også fordi Rosenborg var så gode representanter for Norge på sine reiser.

Mange journalister og fotballeksperter er veldig tilstede i sosiale kanaler i disse dager. Roar Stokke derimot, er ikke en av dem.

- Jeg ser på meg selv som en fotballtenker.

Det er jo mange av dem på Twitter?

- Ja, men jeg syns det er alt for mange som skal mene for mye om alt hver eneste dag. Der jeg mener noe om noe jeg brenner for, så skriver jeg heller kronikker som jeg leverer til aviser. Jeg skriver også fast for Viasport. Da skriver jeg om Rosenborg, om mine forventninger, om motstanderne, mine fotballbetraktninger. Jeg er ikke en av de personene med mange «one-linere».

mo30-151105
- Jeg ser på meg selv som en fotballtenker, sier Roar Stokke. Foto: Morten Olsen, Digitalsport

Stokke har alltid holdt en lav profil utenfor jobb, noe han selv mener også er av hensyn til barna. Han forteller om en kommentator-profil som er mer opptatt av de små tingene i livet, enn hva kanskje folk forventer av en mann som har vært på mange store stadioner og sett flere storslagne hendelser utspille seg på en fotballbane.

- Den andre Roar Stokke som folk ikke kjenner, er veldig introvert og veldig reservert. Jeg lever i det landskapet mellom å være en privatperson som er litt sky, men som er veldig vennlig og prater med folk om fotball på butikken og så videre, men også samtidig en som har veldig behov for å trekke seg tilbake etter å ha pratet for fem hundre tusen seere på tv, en onsdagskveld, sier han.

Hvordan opplever du da å bli parodiert, slik du har blitt av blant andre Pål André Helland?

- Det er en del av pakka. Det er ikke noe jeg tenker veldig hardt på. Jeg tenker kanskje det er prisen å betale for å være seg selv, og våger å være det.
- Den første som gjorde det var Fredrik Strømstad, noe som imponerte meg. At en sørlending klarte å ta en trønder sånn på kornet, det synes jeg var stor idrett, smiler han.

Det har for lengst gått sport i å snakke ned norsk fotball de seneste årene. Selv vil ikke Stokke slenge seg på det toget, men Roar mener nøkkelen ligger i talentarbeidet.

- Avstanden er nok tilbake slik den var på 80-tallet. Vi er for dårlige en mot en både defensivt og offensivt. Man ser at de få talentene våre som lykkes med å komme seg opp og frem, er en del av unntakene, og at det ofte er ressurssterke fotballforeldre som står bak. De er ikke produkt av norsk talentutvikling. Jeg tror tiden er overmoden for å innføre en islandsk eller tysk modell, hvor lokalt ansatte, riktige trenere som vet hva god spillerutvikling er, blir engasjert og lønnet. Vi har stått på stedet hvil, og det har ikke resten av verden gjort. Vi betaler også prisen i Norge for at vi har det for godt. Fotball er en kampsport.

- Jeg har kjent Ola By Rise i 45 år, og har vært skikkelig uenig med han én gang. Det var da han sa at fotballtrenerens rolle er overvurdert. Tenk bare på hva denne klubben hadde vært uten en mann som Nils Arne Eggen. Han har vist at det går an.

D50_2490
HYLLER NILS ARNE: - Han var en gave til RBK, sier Stokke. Foto: Arve Johnsen, Digitalsport.

 Hva er etter din mening Nils Arne Eggens største bidrag til Rosenborg?

- Målbevisstheten, ærgjerrigheten, lidenskapen. Han satt på 70-tallet og så Sovjetunionen spille hockey. Han satt og så håndballkamper for å plukke opp ting med kantinngang og flyvere. Å erobre fotball-Europa slik han gjorde med den fotballen som han gjorde, det var helt fantastisk. Han var rett og slett en gave. Han var en atomreaktor, som myndighetene på et tidspunkt bare bestemte seg for å slå av, fordi det ble for mye. Nils Arne har betydd alt for Rosenborg, og jeg tror at RBK har betydd alt for han også. Han har faktisk oppdratt mange norske klubber, skryter Stokke, og understreker med det at det som en gang var uenigheter mellom de to, for lengst hører fortiden til. 

- Nils Arne er lik Rosenborg, og Rosenborg er lik Nils Arne, slår han fast.

Se også våre tidligere portrett av Marek Sapara, Rita Ottervik, Sverre Brandhaug, Karen Espelund, Erik Hamrén og Ole Gunnar Solskjær.

Portrettserien RBK 100 år

  • Rosenborg Ballklub fyller 100 år. Gjennom året 2017 vil dette markeres på flere måter. Et av tiltakene er en portrettserie som vil publiseres på RBK.no utover våren, sommeren og høsten, hvor publikum vil møte forskjellige mennesker som åpner opp om sin interesse, lidenskap eller tilknytning til Rosenborg.

  • Til en slik serie som skal feire Rosenborgs eksistens gjennom hundre år, finnes det et uendelig utvalg av personer, både kjente og mindre kjente, unge og gamle. Vi har landet på et knippe personer som vi mener representerer et mangfoldig spekter av Rosenborg gjennom 100 år og som på sine ulike vis kan kaste forskjellige blikk på det som ofte kalles Nordens stolthet.

 


Annonse: