- Jo mer de pep, jo mer energi ga de oss

En som definitivt har vært med på mye i Rosenborg-trøya, er Bent Skammelsrud. Den tidligere midtbanegeneralen og kapteinen er denne ukas gjest i portrettserien.

Annonse:

Bent Skammelsrud står som nummer fire på Rosenborgs adelskalender med 416 kamper i den hvite trøya. Hans plass som en av de største spillerne i Rosenborg-historien er udiskutabel. I vår ble han stemt frem til en tredjeplass i Adresseavisens jubileumskåring av tidenes RBK-spillere. Da hans fantastiske karriere brått tok slutt i 2003, kom det som et sjokk for midtbanegeneralen.

- Da jeg gikk opp på kontoret så visste jeg ingenting.

Påtroppende trener Åge Hareide hadde høsten 2002 gitt et klart signal til troppen at alderen ikke spilte så stor rolle om man fremdeles hadde ferdighetene. Det ga Skammelsrud en voldsom inspirasjon til å bevise at han var god nok, ifølge ham selv.

- Og jeg hadde en ganske god høst. Jeg var derfor ganske sikker på at jeg skulle få fortsette, men da jeg kom opp på kontoret så satt Åge, Rune og Ola By og så ned i gulvet og møtte ikke blikket mitt. Da skjønte jeg; «Fader, nå er jeg ferdig». Da gikk livet i revy på en måte. Jeg husker ikke helt hva som ble sagt på det møtet, men det var en rar følelse.

- Jeg skjønner jo likevel tankegangen og alt bak det. De skulle fornye laget, og det var jo sikkert mange smågrunner til det, og jeg var jo eldst. Fair nok. Jeg sitter ikke å bærer nag, og i ettertid så gjorde han meg kanskje en tjeneste, fordi jeg tror folk husker det. Istedenfor å avslutte på benken, så føler jeg at jeg fikk avslutte på topp, og det er jo greit å tenke på.

pt06-170502
Skammelsrud styrte Rosenborgs midtbane i tolv år frem til han la skoene på hylla etter 2002-sesongen. Foto: Peter Tubaas/Digitalsport

Skammelsrud-rollen

I årene etter Skammelsrud la opp, mente flere at han aldri ble skikkelig erstattet. Det forteller noe om hvor innflytelsesrik rolle østfoldingen hadde i RBK-laget.

- Alle var på en måte veldig like, men man blir samtidig ofte sammenlignet. Jeg husker jeg skulle overta etter Sverre (Brandhaug, red.anm.), og mange tenkte «dæven, hvordan skal dette gå». Jeg hadde et intervju hvor jeg sa at «jeg blir ingen Sverre, jeg blir Bent». Jeg mener at alle som spiller i forskjellige roller må gjøre det til sin egen. Men så er jeg jo også selvfølgelig stolt over at det ble kalt Skammelsrud-rollen ganske lenge, da, smiler den nest høyest dekorerte fotballspilleren i Norge.

I mai inviterte klubben til storslått 100-årsfeiring på Lerkendal foran nærmere 12 000 tilskuere. Noen stusset sikkert over at Bents navn ikke var å finne i noen av lagoppstillingene til All-star-kampen.

- Ja, det var det en ganske god grunn til. Jeg opererte nemlig skuldra mi tre dager før, så jeg var ikke akkurat spillbar den 19. mai, ler han. Jeg fikk heldigvis møtt gutta senere på kvelden og da blir det alltid mye fliring.

«OK, de frykter oss»

For det er liten tvil om at mange av de gamle heltene som var i aksjon i All-star-kampen har opplevd mye sammen. Bent kaller det for «familien» sin. Han trekker ikke overraskende frem Mirakelet i Milano som kanskje det største de oppnådde som lag.

- Respekten for de store navnene var ganske borte etter den tida. Man brøyt barrierer både mentalt og sportslig etter å ha slått Milan borte i en avgjørende kamp, sier Bent som også husker bortekampen mot Besiktas i 1995, en kamp han karakteriserer som den viktigste i Rosenborgs nyere historie, da Rosenborg tok seg inn i Champions League, etter å ha vært nær i flere år.

- Hele rammen rundt der var ganske skremmende, med 45 000 gale tyrkere inne på stadion to timer før start. Det haglet mynter mot oss under oppvarming, og vi hadde politiseskorte ut på banen. Slike kamper gjør noe med hodet, for til å begynne med så var du nesten litt redd, men etter hvert som du hadde lykkes i slike omgivelser, ble det snudd til noe positivt; «OK, de frykter oss». Jo mer de pep, jo mer energi ga de oss, sier han.

Veien til respekt og annerkjennelse på den europeiske fotballhimmelen var likevel ikke lett. I hvert fall ikke når man het Rosenborg og kom fra den lille fotballnasjonen Norge. Det fikk Bent & co oppleve ved flere anledninger. Da Real Madrid ble slått 2-0 på Lerkendal 1997, nektet spanjolene å bytte trøyer selv om de var enige på forhånd. Året før i Milano måtte klubbdirektør Silvio Berlusconi gripe inn for å sørge for at nordmennene fikk sine souvenirer.

- Jeg husker da vi slo Dortmund borte i 1999, som kanskje var den beste kampen vi gjorde. Ricken ble utvist, og på vei av banen spytta han på meg. Vi leda vel 2-0 på det tidspunktet, så det var vel overraskende for dem. Men det å spytte på folk er i nederste skala i mine øyne, du kan godt skjelle meg ut, men å spytte, sukker Bent.

imago00157225h
Bent (t.h) feirer sammen med Strand, Sørensen, Winsnes, Berg og Bergdølmo etter å ha knust Dortmund 0-3 på deres eget gress. Foto: Digitalsport

I dag kan han le av det naturligvis, der han reiser rundt som rådgiver for firmaet Bwell, og tilrettelegger på arbeidsplasser for at folk skal ta seg et kvarters hvile, ved å tilby såkalte «powernap»-stoler til bedrifter.

Du er jo østfolding, men har likevel blitt værende her i landsdelen i femten år etter du la opp. Du og Trøndelag må være en ganske god match?

- Det kjente jeg med en gang jeg kom hit. Jeg hadde gått på skole i Oslo, og det var jo som å komme til et nytt land her oppe. Åpenheten, måten man ble tatt vare på og ønsket velkommen på - det var helt fantastisk i forhold til der jeg egentlig kom fra, syns jeg. Nå har jeg jo trøndersk kone og familie, så da er det naturlig å bli her oppe. Det trønderske lynnet passer meg veldig godt, og jeg trives veldig godt i landsdelen og med folket. Jeg kunne aldri tenke meg å flytte herfra nå, sier han.

«Velkommen til klubben!»

Siden han kom i 1991, så har han stort sett holdt seg i Trøndelag óg, med unntak av et lite opphold i Tyskland i 1998. Et kort, men turbulent opphold. Bent forteller:

- Jeg skulle egentlig til Köln. De lå i bunn og skulle forsterke. Men da jeg var på vei nedover, så var det en som ringte og utga seg for å være Rudi Völler fra Bayer Leverkusen. Jeg tenkte at nå er det en kompis som har fått tak i at jeg skal til Köln og skal tulle med meg. Etter hvert som jeg sitter å prater med han så viser det seg at det er Rudi Völler. Jeg prøvde jo å avsløre han, så jeg holdt på å gå på en ordentlig smell der, ler han. Det ble et skikkelig bråk av det, for Köln og Leverkusen er jo naboklubber.

- Treneren til Leverkusen måtte jo nesten låse seg inn. Köln mente at Leverkusen hadde vært ufine. Selv flirer jeg litt av det, for de hadde jo ikke akkurat kjøpt Zidane, her! Men det var vel en del prestisje inn i bildet. Det blir jo som om Molde skulle plukka noen på målstreken fra RBK. Jeg skjønte det ikke helt da jeg kom dit, men jeg forsto senere at det var krig mellom de klubbene bare på grunn av meg. Kan vel ikke være så farlig med en 33-åring fra Norge, tenkte jeg.

At proffotballen var blodig alvor også på banen, det fikk han kjenne tidlig.

- Det første som skjedde på trening var at jeg ble sparka ned av kompisen til konkurrenten. Det var litt sånn mentalitet. Jeg blødde fra kneet og ned, men jeg ville ikke gå ut. Så det var liksom «velkommen til klubben!», ler han. Det roet seg litt selvfølgelig, og jeg vil ikke si at vi ikke var kompiser, men det var en litt annen mentalitet i utlandet enn i Rosenborg. Jeg var jo vant til den familiære tankegangen om at her skal vi være gode sammen, mens der handlet det om å verne om sin plass og venner.

imago00042920h
Det ble et kort og til tider turbulent opphold i Leverkusen for Skammelsrud. Her i kamp mot Ajax. Foto: Digitalsport.

Kjørte til ledelse

Du var med fra starten av det som ble det moderne Rosenborg, og var med de årene på rad hvor man nesten kom til CL, før det endelig løsnet i den nevnte Besiktas-kampen i 1995. Hvilket råd har du å gi til dagens spillergruppe, som for øyeblikket går gjennom noe av det samme?

- Hvis jeg skal prøve analysere litt det som har skjedd, så vil jeg først si at på bortebane så har dagens RBK vært mye bedre enn det vi var, men det mangler fremdeles litt på hjemmebane. Jeg var litt skuffa blant annet hjemme mot Celtic, når de bruker en hel omgang på å ta styringen. Etter å ha fått den selvtilliten fra bortekampen som de fikk, så syns jeg de burde vært i strupen på dem fra start på Lerkendal. Alle lag som kommer til Lerkendal har en usikkerhet. Da må man utnytte det, å gjøre de enda mer usikre, og det gjør man ved å stå høyt og presse de hardt.

- Nils Arne sa alltid litt flåsete; «Vi kjører til ledelse». Vi visste at det betød at vi skulle stå høyt og være over dem, og gjøre alt for å få det overtaket. Den erfaringen gjorde vi, at vi måtte benytte hjemmebanefordelen til å gjøre de usikker. Spesielt nå som rammen rundt faktisk har blitt enda bedre. Det var bra i vår tid og, men det er virkelig internasjonalt snitt over Lerkendal-publikummet nå, sier Bent.

Hva betyr RBK for deg i dag?

- Det betyr fryktelig mye når du er midt oppi det, for da er det som sagt familien din. Så får man litt avstand etter hvert, men jeg følger veldig godt med, selv om jeg ikke er på stadion hver gang. Det var kanskje den lykkeligste tida i livet mitt, så det er minner du går i grava med. Så det er jo egentlig fremdeles familien min, på en måte.

Har du et RBK-minne som står ekstra sterkt?

- Jeg husker veldig godt Knut Skoglund. Han var en viktig mann for Rosenborg. Hans væremåte klikka veldig bra sammen med Nils, husker jeg. Klubben ble styrt på en veldig folkelig måte, der.

- Men det skjedde jo noe hver dag. Jeg husker at da jeg skulle slutte og fikk pusta ut, tenkte jeg at det var i hvert fall en ting som var bra, og det var at jeg slapp å få den kjefta fra Nils hver dag. Så gikk det to dager, og så var det den tingen jeg savna mest. For Nils så deg jo hele tiden, vet du. Det å få kjeft, er jo å bli sett det óg. Jeg savna på en måte den farsfiguren, som hele tiden var på deg og ønsket at du skulle bli bedre. Nils er en fantastisk kar, og det var artig å oppleve å være sammen med han.

Bent Skammelsrud fikk æren av å bli takket av sammen med Nils Arne Eggen foran et fullsatt og tårevått Lerkendal etter siste hjemmekamp i Champions League mot Lyon i 2002. En avslutning ingen som var der kommer til å glemme.

Se også våre tidligere portrett av Marek Sapara, Rita Ottervik, Sverre Brandhaug, Karen Espelund, Erik Hamrén, Ole Gunnar Solskjær, og Roar Stokke

Portrettserien RBK 100 år

  • Rosenborg Ballklub fyller 100 år. Gjennom året 2017 vil dette markeres på flere måter. Et av tiltakene er en portrettserie som vil publiseres på RBK.no utover våren, sommeren og høsten, hvor publikum vil møte forskjellige mennesker som åpner opp om sin interesse, lidenskap eller tilknytning til Rosenborg.

  • Til en slik serie som skal feire Rosenborgs eksistens gjennom hundre år, finnes det et uendelig utvalg av personer, både kjente og mindre kjente, unge og gamle. Vi har landet på et knippe personer som vi mener representerer et mangfoldig spekter av Rosenborg gjennom 100 år og som på sine ulike vis kan kaste forskjellige blikk på det som ofte kalles Nordens stolthet.

Annonse fra Eliteserien: