Marit Breivik. Tidligere suksesstrener for kvinnelandslaget i håndball med utallige mesterskapsmedaljer på samvittigheten. Medlem av RBK-styret i fire år mellom 2009-2013. Nå coach for lagidretter i Olympiatoppen. Som ung drev hun både med langrenn og fotball, i tillegg til håndballen.

- Jeg er faktisk kretsmester i fotball!

Men da hun som 16-åring skulle prioritere én enkelt idrett, ble valget nærmest tatt ut av hendene hennes.

- Jeg hadde tenkt å satse på langrenn. Men det var flere av lagvenninnene mine på Nessegutten som ble gravide den sesongen, så da ble det et sterkt trykk på at jeg måtte fortsette, humrer hun.

I jobben som coach for lagidretter er Marit i tett kontakt med lederne i de ulike sommeridrettene som er tilknyttet Olympiatoppen, 17 i tallet. Der fungerer hun som sparringspartner for trenerne på prestasjonsutvikling både på individnivå og i lagsammenheng.

Som trener for kvinnelandslaget i håndball, nøt hun stor suksess med en merittliste som inneholder blant annet seks EM, VM, og OL-gull til sammen. Etter 13 mesterskapsmedaljer på 15 år, har Breivik et klart bilde av hva som skal til for å skape et vinnerlag.

- Punkt 1 er å skjønne hva som skal til. Så er det å skape oppslutning om høye mål, spillerne må være villig til å gå den veien som er nødvendig for å nå et ambisiøst mål. Da er det involvering av spillerne som medansvarlige for å gjøre jobben som har vært nøkkelen til vår suksess, forteller hun.

- I tillegg til det er det å tro på at man blir bedre sammen og ikke én og én.

Involverte spillerne mye

I Rosenborg snakket Nils Arne mye om at det vanskeligste var å gjenskape suksessen. Det er noe du selv også har gjort til gagns med håndballjentene. Hva mener du er nøkkelen for å klare det?

- Det er viktig å ikke bli for fornøyd, for lenge. Man må skape oppslutning om nye mål raskt. Ta med det som er bra allerede, men å samtidig ha en sult på forbedring er viktig både for å gjenskape og strekke seg lengre. En må jo forvente at konkurrentene blir bedre. Da hjelper det ikke å gjøre det samme som man har gjort, sier Breivik, som ikke legger skjul på at hun hentet inspirasjon fra det Eggens Rosenborg utrettet i Europa på 90- og 2000-tallet.

- Det å se at man i Norge kunne slå gjennom internasjonalt i en lagidrett var utrolig motiverende. Mange i Norge er raske med å si at vi er så små og få, men Rosenborg motbeviste det utsagnet til gagns, og det med et lag bestående nesten utelukkende av trøndere. Det var en stor inspirasjon for oss til å tro på at det ikke finnes noen annen hindring enn oss selv fra å klatre til topps.

Opplevde du noen gang murring i kulissene?

- Jeg involverte jo spillerne veldig kraftig. Da kan du ikke forvente at de skal se ting akkurat likt som deg. Og det har jo vært noe av hovedfilosofien min, å få meningene deres. Det har vært ulike synspunkter og diskusjoner gjennom hele perioden min. Men jeg opplevde ikke at det var noe av den type slitasje.

De følte kanskje at de fikk et ganske stort eierforhold til det når de ble involvert så mye?

- Ja, og det er nøkkelen. For i kampens hete på banen, så må de være god til å velge i situasjonen, om igjen og om igjen. Det er jo målet som trener å lede på en slik måte at spillerne blir gode på å lede seg selv. Der var vår måte sterk involvering.

- Det betyr ikke at vi ikke hadde klare synspunkter på taktikk og spillesystem, for det er noen som tror at det var helt løst. Vi hadde klare rammer, men det er mange måter å løse ting på. Så er det å øve slik at man blir god når det teller som mest.

Høydepunkt på hjemmebane

Høydepunktet i trenerkarrieren mener Breivik fant sted på Lillehammer i 1999. Norge møtte Frankrike i VM-finalen. Kampen gikk til ekstraomganger. Så til ekstraomganger igjen. Da Kjersti Grini satte inn 25-22, var det avgjort.

Frankrike fikk redusert to ganger, men de klarte ikke å tvinge frem en straffekastkonkurranse. Norge var VM-mester for første gang, og det på hjemmebane foran 10 200 elleville tilskuere i Håkons Hall.

- Det var jo helt spesielt. For det første var det stappfull hall på Lillehammer og det var en veldig dramatisk finale. Det var også første gangen vi ble verdensmester, så det var en «høydare», som Mia Høgdahl ville sagt.

Ti år senere var det imidlertid slutt på en æra. Norges mest suksessrike håndballtrener ga beskjed om at hun ikke ville fortsette som sjef.

- Jeg kjente at det etter 15 år ble veldig mange gjentakelser i syklus .I tillegg hadde jeg også en veldig god makker i trenerteamet i Thorir Hergeirsson som var mer enn godt nok kvalifisert. Det var et veldig godt tidspunkt å slippe til han og, følte jeg.

- Rosenborg har gått foran

Kort tid etter avgangen tok Arve Tellefsen så kontakt med Breivik, på vegne av valgkomiteen i Rosenborg. De ønsket noen med toppidrettserfaring inn i styret. Det ble en fireårsperiode for Marit ved maktens bord i RBK. Hun betegner årene som en positiv opplevelse, men påpeker at det å sitte i et styrerom er en fjernere rolle enn det hun selv liker å ha til sporten.

- I den tiden var det også veldig mye økonomi rundt spillerkjøp og salg, så det tok veldig mye av fokuset på styremøtene. Det var jo også litt urolig og skiftende i ledelsen av laget. Det virker som det er en klarere retning nå, så det er spennende.

- Jeg håper de fortsetter utviklingen og klatrer videre nå etter å ha fått smake litt på Europaspill og hatt fremgang der.

Ja, hvordan vil du vurdere prestasjonene til Rosenborg i Europa denne sesongen i toppidrettssammenheng?

- Per i dag innenfor Olympiatoppsystemet defineres jo toppidrett som at du er med å konkurrerer i toppen i verden. Hvis man ser til fotball, er det toppidrett? Hvordan er treningshverdagen da? Det er i hvert fall ingen økonomiske begrensninger i fotballen, for treningen kan være veldig målrettet og ekstremt utviklingsorientert, så det er alltid spennende diskusjoner med fotball.

- Når det er sagt, så er det helt umulig å sammenligne fra idrett til idrett, så fotballen må nesten gjøre opp med seg selv hvilke ambisjoner den skal ha. Og der har jo Rosenborg gått totalt foran på klubbplan i Norge. De har virkelig tonet flagg på sine internasjonale ambisjoner. Det er voldsomt inspirerende og en av grunnene til at jeg gikk inn i styret i sin tid.

På Olympiatoppen jobber hun til daglig med å veilede og utvikle ledere. Vi utfordrer Marit derfor litt på hva den viktigste egenskapen som en god leder må ha, etter hennes mening.

- For meg, skal du være en god leder så må du være god for de du leder, slik at de får de beste ut av seg selv, og skjønner hva som skal til for å bidra inn til de felles målene. Så er det flere måter å lede på for å skape den oppslutningen. Da er det jo det man får til av samarbeid og om du når resultatene som avgjør om du kan defineres som god. Jeg tror ikke det er noe fasit på det, men det er en del ting som går igjen.

- Kommunikasjonen er også viktig. Jeg har jo også hatt en utvikling og læring i perioden der, hvor du går inn og gjør ting ut i fra det du tror er best, men så ser du at det kanskje ikke virker akkurat slik som du ønsker, og da må du evne å korrigere deg selv og ta inn nye ting. Det er min erfaring.

- Jeg var en hissig type

En som er blitt kjent i håndballverden for å kommunisere på et heller direkte vis, er Russlands mangeårige trenerkjempe Jevgenij Trefilov. Med et voldsomt synlig engasjement og ikke minst temperament har han styrt laget med jernhånd siden 1997. Hvordan står det så til med hennes eget temperament?

- Vet du hva, fra fødsel av så er jeg faktisk en ganske hissig type! Hadde det vært like strenge regler for to-minuttere som det er nå, hadde jeg nok sittet mye på benken som spiller. Jeg var utrolig hissig mot dommerne og medspillere, faktisk.

- Jeg var også hissig som trener i starten, men jeg opplevde over tid at det bare var med og gjorde ting verre. Så det har jeg virkelig trent meg på, i forhold til hva gagner saken i nuet. Hvis man åpner opp for det, så går det i hvert fall an å forandre på det, og det har jeg måttet gjøre.

- Så er det jo enkelte ledere som har den oppfatningen at «de andre får bare finne seg i det, fordi jeg er sjefen». Det er ikke sånn at ikke det kan føre frem heller. Men det er et poeng at du som leder er bevisst på hvordan man virker på andre hvis du skal få det beste ut av folk.

- På høy tid at Kåre vant

Dagen før dette intervjuet fant sted mottok Kåre Ingebrigtsen prisen for årets trener. Samtidig var det enkelte eksperter som i ettertid diskuterte om det var riktig. Marit Breivik er ikke enig med dem.

- Jeg synes det var på høy tid at Kåre vant den prisen. Selv om noen vil si at RBK har kraft til å kjøpe gode spillere, så skal du faktisk lede det laget. Han har jo vist at han kan lede de til å vinne serien tre år på rad, og samtidig ta nye steg ut i Europa, sier hun og kommer samtidig med en liten pekefinger til fotball-Norge.

- Jeg syns fotballen generelt skal unne hverandre litt mer enn de uttrykker. Det er veldig sjeldent at du hører en fotballeder eller trener fremsnakke en annen, så det kan de øve seg på, fortsetter hun, og påpeker samtidig at tendensen som oppstått med å belønne trenere som oppnår resultater med mindre ressurser fremfor de som gjenskaper suksess, ikke nødvendigvis er den rette.

- Det må lønne seg å være god. Det må lønne seg å skape det beste resultatet. En topptrener lever av å skape resultat.

Gode resultater har det ikke vært rent få av på Lerkendal de senere årene. Å velge ut ett enkelt øyeblikk blir vanskelig, medgir Marit. Hun legger derimot raskt til at det som RBK gjorde i Champions League er det hun anser som det største i et toppidrettsperspektiv.

- Det var nesten ufattelig når de var på sitt beste. Samtidig så man at det var mulig. Jeg kjente en genuin begeistring og glede over at vi kunne være så gode.

Se også våre tidligere jubileumsportrett av Marek Sapara, Rita Ottervik, Sverre Brandhaug, Karen Espelund, Erik Hamrén, Ole Gunnar Solskjær, Roar Stokke, Bent Skammelsrud, Bjørn Lyngen, Klaus Berg, Torstein Flakne, Atle Nielsen, Davy Wathne og Frode Johnsen.